Copy
Nytt fra Vagant.
Vagant

Den digitale revolusjonen


Fra 1990-tallet har vi arvet forestillingen om internettet som en demokratisk og frigjørende plattform, skapt for å styrke mangfoldet i meninger, analyser og kunnskapskilder. Men, som Christian Johannes Idskov skriver i sin notis fra Vagant 4/2013, er «diverse online rum allerede konstrueret med specifikke resultater for øje: De er designet til at opfylde behovene hos annoncørerne, mens Silicon Valley indretter deres produkter efter disse kapitalisters efterspørgsler.»
 
Det var ikke først og fremst de intellektuelle, men en ung IT-utvikler som fikk satt nettverksteknologier på den europeiske politiske dagsorden. Som man kan lese i Håkan Lindgrens anmeldelse av Glen Greenwalds bok Overvåket fra tidligere i år:
 
«Lyssnar man på Edward Snowdens intervjuer märker man det efter ett tag. När han svarar på frågor hänvisar han hela tiden till principer om medborgerligt ansvar och till idén om ett rättfärdigt samhälle – jag trodde knappt att det fanns någon som argumenterade så längre. Det är som att höra ett språk som nästan har slutat att användas i offentligheten. Och det märks att han menar allvar.»
 
NSA-avsløringene har utløst en nødvendig debatt om datakontroll. Samtidig er det blitt klart at diskusjonen om det digitale ikke kan begrenses til temaer som teknologi og medier. Tankene våre må kretse i større baner for å kunne favne om endringene digitaliseringen har for det politiske og sosiale mennesket.
 
«Det handler ikke om at folk bryter seg inn i leiligheter for å plassere kameraer og mikrofoner. Hadde det vært tilfelle, kunne samtalen dreiet seg om teknologi. På samme måte som med våpensystemer kunne vi forby, stigmatisere eller inngå avtaler for å hindre spredningen av visse typer apparater. Men ettersom vi snakker om styringsteknikker som organiserer sosial og økonomisk handling, eller til og med erstatter dem, er en debatt som begrenses til den ‘digitale agenda’ omtrent like virkningsfull som forsøket på å forklare demokratiet ut fra partienes valgprogrammer.»
 
Dette skriver den nylig avdøde feuilleton-redaktøren i Frankfurter Allgemeine Zeitung, Frank Schirrmacher, i et essay om digital offentlighet. Her spør han: Vil vi ha politikere «som bedriver høytlesning fra bruksanvisninger, eller politikere som selv forfatter dem i demokratiske kommunikasjonsprosesser?»
 

Tyske aviser er kanskje de mediene i Europa som har mobilisert mest for å engasjere intellektuelle i spørsmålet om hvordan den digitale revolusjonen endrer sosiale og politiske vilkår. Schirrmachers essay innledet en debattserie som fulgte opp EUs parlamentspresident Martin Schulz' påstand om vår tid som en «brytningstid av epokal karakter». De tyske bokhandlerne ga tidligere i høst sin fredspris til den amerikanske nettkritikeren Jaron Lanier – av Schirrmacher allerede i 2000 omtalt som en type intellektuelle Europa trenger, og av Martin Schulz hedret som en av vår tids viktigste kritikere.
 
En annen nettintellektuell, Evgeny Morozov, har seilet opp som en av de synligste kommentatorene i debatten om internettets innflytelse på borgernes hverdag og psyke. Er han blant dem som kan bringe den offentlige samtalen om et av vår tids viktigste spørsmål videre? Politologen Henry Farrell argumenterer for at Morozov legemliggjør et annet problem ved det digitale, nemlig oppmerksomhetstrangen. Idskov oppsummerer i sin notis:
 
«Problemet er ikke hans budskab – det er helt legitimt – men rettere, at Morozov betjener sig af den samme opmærksomhedsøkonomi som sine modparter, mener Farrell. Han vrangfremstiller sine meningsmodstandere – gengiver deres argumenter forkert for at kunne afføde hidsig respons på nettet, så han får flere klik og dermed styrker sit eget brand: ‹Morozovs succes viser, hvordan trolling kan være en levedygtig forretningsmodel for håbefulde offentlige intellektuelle.›»
 

Vagant
4/2014 nådde denne uken abonnenter og Narvesen-hyller. Les mer om nummeret her.
 
God lesning og god jul!
 
Copyright © 2014 Vagant. All rights reserved.

Email Marketing Powered by Mailchimp